Det jeg alltid var
2019
Jeg var på besøk hos en god venninne. En vanlig dag. Kaffe. Samtale. Ingenting som varslet det som skulle komme.
Og så - der på kjøkkenet - er hun der.
Jeg husker ikke en tid da det ikke var der.
Lag under lag. Informasjon som kom uten at jeg ba om den. Syn jeg ikke kunne forklare. Lukt fra rom som var tomme. Stemninger som ikke var mine, men som jeg kjente like fullt. Jeg var et barn som sanset alt.
Og i mangel på noen som kunne gi det mening, lærte jeg å overse det. Å se en annen vei. Å late som om det ikke skjedde.
Det som aldri ble forklart, ble til det som aldri ble trygt.
En dame. Vag, men tydelig nok til at jeg ikke kan late som. Jeg begynner å søke informasjon slik jeg gjør - forsiktig, åpent. Og i det øyeblikket jeg tillater inntrykket av henne å komme inn i meg, treffer det meg som noe jeg ikke har ord for.
En sorg jeg hverken før eller siden har kjent.
Jeg begynner å strigråte.
I de sekundene hun er i meg, ser jeg henne. På havets bunn. I Arktis. Jeg ser en båt. Og hun viser meg - ikke med ord, men med hele seg - hva som skjedde den kvelden.
Tre av mennene om bord var fulle. De ville voldta henne.
Hun valgte å dø fremfor å la det skje. Kastet seg over rekka. Ut i det iskalde vannet. Og druknet. Det var på 1960-tallet.
Etterpå holdt vi en seremoni.
Jeg har vært i mange rom med mye. Men dette var noe annet. Å få lov til å være del av hennes forløsning. Å hjelpe henne hjem til sine nære og kjære. Å gi en familie det de trengte for å endelig kunne hvile.
Hun har siden kommet innom av og til. Bare for å si hei. Følge med.
2019 var ikke tilfeldig. Hele meg var klar. Døren som hadde stått på gløtt i årevis - den åpnet seg. Det jeg i dag lever i, begynte der.
Det som ikke hadde et navn
Jeg har sett ting som ikke er menneskelige. Kjent på kroppen hva det vil si å bli fratatt sin frihet - ikke som bilde, men som fysisk erfaring. Det er ikke noe man glemmer.
Men det er nettopp dette som i dag gjør at jeg ikke møter noe med frykt. Ikke fordi jeg ikke vet hva som finnes. Men fordi jeg vet at når jeg møter det fra hjertet - fra nærvær og ikke fra angst - mister det sin kraft.
Frykt er en invitasjon.
Nærvær er svaret.
Men fundamentet var alltid det samme.
Det jeg alltid var.
Kong av Staver
I dag trakk jeg Kong av Staver.
Ilden som leder. Mannen som bærer flammen. Løven ved siden av ham truer ingen - den tilhører ham.
Kortet traff noe presist i meg. Og kanskje traff det noe i deg som leser dette.
Du som alltid har sanset litt mer enn du har kunnet forklare. Du som har lært deg å legge lokk på det som ikke passet inn. Du som vet - et sted dypt nede - at det er mer der.
Det er ikke noe å løse.
Det er noe å bære.
Med verdighet. Med integritet. Med åpne hender.
Børge K Josefsen