Reinsdyret i sin kraft
Det finnes ingen fasit på den menneskelige eller spirituelle reisen.
Det eneste jeg med sikkerhet har sett, gjennom år med tusenvis av timer i dette arbeidet, er at mange overkompliserer det de lærer ut. Som om kompleksitet gir troverdighet. Det gjør det ikke.
Sannheten er enklere. Og dypere.
Det handler ikke om det der ute. Det handler om det der inne. Om brikkene som gjør oss hele som mennesker.
Om å finne tilbake til den du allerede er, under alt det du har lært deg å bære. Det er der jeg møter deg. Gjennom healing lar jeg meg lede av ditt indre kompass, det jeg omtaler som din høyere bevissthet, for å bistå deg i å finne tilbake til din sanne og autentiske signatur.
Ikke din versjon av noen andre. Din.
Lilli Bendriss sin 80-årsdag
Jeg var invitert til Lilli Bendriss sin 80-årsdag. Bare det i seg selv, minner meg på hva takknemlighet faktisk betyr.
80 år. Et helt liv. Feiret i ett rom, omgitt av mennesker som elsker henne. Selve festen har jeg bare ett ord for: episk. Det er en dag jeg vil bære med meg gjennom resten av min tid på denne jord.
Jeg var der som gjest. For å feire.
Så kjente jeg det, sammen med noen andre i rommet, at Lilli trengte healing. Ikke planlagt. Ikke avtalt. Det bare kom, stille og tydelig, slik disse tingene ofte gjør.
Og jeg fikk æren av å gå inn i det.
Det som skjedde under healingen holder vi mellom oss. Men ett element vil jeg dele, fordi det sier noe som er større enn denne ene kvelden.
Reinsdyret kom.
Kraftdyr og det vi ikke ser
I sjamanistisk tradisjon, fra de norrøne seidmennene og volvene til urfolkenes sjamaner på tvers av kontinenter, finnes begrepet kraftdyr. Et dyr som bærer beskyttelse eller visdom, og som knytter seg til et menneske over tid, eller viser seg i øyeblikk der det trengs.
I det norrøne universet er grensene mellom verdener tynne. Feer, alver og småfolket beveger seg i skjæringspunktet mellom det synlige og det usynlige. Englene holder vakt i lysets frekvenser. Åndene i trærne, vannet og steinen er ikke metaforer. De er tilstedeværende krefter. Kraftdyrene er en del av dette levende, åndelige landskapet.
Dette er ikke symbolikk. Det er ikke noe du tenker deg frem til.
Det er noe som viser seg.
For meg har reinsdyret vært til stede lenge. Men denne kvelden var det tydeligere og kraftigere enn noen gang. Nesten umiddelbart etter at jeg startet, merket Lilli det. Det sa noe til meg om hva dette dyret er. Og hva det gjør i rommet.
Siden den kvelden har det fulgt meg tettere enn noen gang.
Reinsdyrets kraft
Det er et sølvgrått dyr med hvitt brystparti. Stille. Rolig. Med et blikk som ser langt.
I nordisk og sjamanistisk tradisjon er reinsdyret knyttet til vandring mellom verdener. Det vet veien, selv i uvær og mørke. Det beveger seg trygt i grenseland, der det synlige og usynlige møtes.
Den sølvaktige fargen peker mot intuisjon og klarsyn. Det hvite brystet er hjertets sete. Det som bæres frem mot verden kommer fra et rent sted.
For meg bekrefter dette dyret noe jeg allerede vet i kroppen: at det jeg gjør ikke kommer fra meg. Det flyter gjennom meg.
Jeg er nålen. Reinsdyret peker mot sant nord.
Dette er mitt reinsdyr, med sine farger og sine kvaliteter. Kraftdyr er dypt personlige, men ikke eksklusive. Det samme dyret kan vise seg for flere, bære ulike budskap, tre inn og tre ut av livet ditt etter behov. Det finnes ingen fasit. Det som er sant, er det du kjenner når det viser seg.
Da katten forsvant i Nord-Norge
For snart en uke siden så jeg at noen var i dyp sorg. En katt hadde rømt i Nord-Norge, og fortvilelsen var synlig.
Jeg kjente på det. Stilte meg til disposisjon, om de ønsket det.
De ønsket det.
Reinsdyret var der. Sterkt og tydelig. Katten var borte i flere døgn. Men for hver dag kjente jeg at vi fikk den til å trekke seg nærmere hjem. Fra det jeg først opplevde som nærmere 500 meter unna, til de siste timene, 20 til 50 meter fra huset.
I morges kom meldingen. De hadde klart å få den hjem.
Jeg tar ikke æren for det. Katten kom hjem fordi familien aldri ga opp. Men jeg fikk bidra med det jeg kan.
Og det er nok for meg.
Jeg er i dag mer avslappet enn noen gang på den jeg er. Ikke fordi alt er perfekt, men fordi jeg har sluttet å kjempe mot det. Jeg er dypt takknemlig for livet jeg lever, arbeidet jeg får gjøre, og menneskene som slipper meg inn.
Det er nok. Det er mer enn nok.
Kanskje du kjenner igjen noe her. Kanskje du har hatt dine egne møter med noe du ikke helt kan forklare, men som du heller ikke kan se bort fra.