Sannheten kjennes før den forstås

Dagbladet har skrevet om messa på Folkets Hus i Lillestrøm. Jeg er med i saken, ved stand 43.
Les saken i Dagbladet

Saken ble som forventet.
Skeptisk, med et glimt i øyet.
Det er helt i orden.

Jeg vil ikke svare på den.
Jeg vil legge til noe.

Møtet ved bordet

Marte Klausen og Karima Elisabeth Magnussen satte seg ved bordet mitt etter at de hadde gått runden sin. Vi hadde det gøy. Jeg var ikke ute etter å fange noen, og jeg visste godt hvordan en slik sak skulle skrives.

Derfor gikk jeg ikke inn i det private.
Jeg gikk inn i det jeg så i Karima, som menneske og som journalist.

Jeg så en sannhetssøker.
En som vil fram til det som er ekte, uansett hvor dypt det ligger.

Jeg brukte store ord. Det gjør jeg sjelden. Men der og da var de riktige.

"Du skal ut og erobre verden," sa jeg.

Ikke som en keiser på en trone.
Men som journalist.
Som et menneske som har forstått hva journalistikk egentlig er til for.

Å grave fram sannheten.
Å vise folk hva som ikke fungerer, og hva som skjules.
Her hjemme og ute i verden.
For vi er mer vevd sammen enn vi tror.
Å løfte det fram i lyset.

På trykk ble det et stort løfte uten bunn, og hun syntes det hørtes slitsomt ut. Det forstår jeg godt. Men det var ingen spådom om makt. Det var et bilde av kallet hennes.

Jeg gleder meg til å følge henne videre.

Det som bor i oss alle

Saken forteller selv noe viktig. Ifølge en undersøkelse fra Kifo i mai 2026 sier 57 prosent av unge norske menn og 55 prosent av unge kvinner at de har opplevd noe overnaturlig eller mystisk.

Og salen var full.
Menn i boblejakke. Småbarnsforeldre med barnevogn. Tenåringer.

Det mange kaller overnaturlig, er ikke noe fremmed.
Det bor i oss alle.
I ulike grader.

Magefølelsen som sier nei før hodet skjønner hvorfor.
Mora som vet at barnet ikke har det bra før noen har sagt noe.
Rommet som kjennes tungt idet du går inn.

Noen kjenner det sterkere enn andre.
Noen har lært å lytte.
Andre har lært å skru det av for å passe inn.

Jeg var en av dem som skrudde det av.
Som barn hadde jeg ingen ord for det jeg kjente, så jeg tilpasset meg og sa ingenting. Evnen til å se mennesket foran meg fulgte meg likevel, gjennom alle årene i industri, vakthold, salg og ledelse.

Om å bli sett

Professoren i saken sier at mye av dette handler om å få snakke om seg selv og sitt eget liv. Om å bli sett.

Der er vi faktisk enige.
Å bli sett er ikke lite.
For mange er det der alt begynner.

Hvor vi skiller lag, er spørsmålet om det stopper der. Det kan jeg ikke bevise for noen. Jeg kan bare fortelle hva jeg har sett gjennom tusenvis av samtaletimer siden 2020, og hva menneskene jeg har møtt har kjent i seg selv.

En åpen dør

Gjennom årene har jeg hatt mennesker hos meg fra mange deler av samfunnet.
Ledere i det offentlige, fra helse, skatt og barnevern.
Professorer fra høyskoler og universiteter.
Gründere, bedriftsledere og styremedlemmer.
Folk fra politi og sikkerhet.
Ingeniører, forskere og lærere.
Psykologer og psykiatere.
Pensjonister og trygdede.
Og mange flere.

Den største gruppen har faktisk vært sykepleiere.

Og nesten alle har vært kvinner.
Siden jeg startet, har sju menn satt seg ned hos meg.

Det sier meg noe.
Tallene fra Kifo viser at flere unge menn enn kvinner har kjent på noe de ikke kan forklare.
Så det er ikke fordi menn ikke kjenner.

Jeg tror mange av oss har lært å skru det av.
Å bære alt alene.
Å ikke snakke om det som ikke passer inn.

Det vet jeg alt om.
Jeg gjorde det selv i mange år.

Så til deg som er mann:
Du trenger ikke ha ordene.
Du trenger ikke være sikker.
Kom som du er.

Hos meg møter ingen en som står over dem.
Ingen som har alle svarene.

Hos meg møter du et menneske som har levd og erfart.
Som ikke lenger gjemmer den han er.

Du møter en som ser deg.
Som møter deg med blikket.
Med en ren intensjon for veien du skal gå.

Jeg vet ikke alltid hvorfor folk kommer til meg.
Men det jeg ofte hører, er at det føltes rett.
Og mange har anbefalt meg videre til venner og nettverket sitt.

Mange av dem tenker skarpt og stiller kritiske spørsmål. Det er bra. Tvil er ingen fiende. Tvil er et ærlig sted å starte.

Så døren min står åpen.
For den som er nysgjerrig.
For den som tviler.
Også for den som er helt sikker på at dette ikke er noe.

Kom og møt meg. Sett deg ned. Så snakker vi.

Du trenger ikke tro på noe.
Kanskje kjenner du noe røre seg i deg.
At det kanskje, kanskje finnes mer.

Børge K. Josefsen